Film: Mamma mia

Grunnet sykdom ble jeg og Ann-Helen sittende å se på Mamma mia på nyttårsaften. Jeg er jo generelt svært skeptisk til filmer der dialogen synges, men siden alle har skrytt denne opp i skyene lot jeg den få en sjanse. Resultatet er at jeg nå er enda mer skeptisk til dialogsynging. En svært kjedelig film som aldri engasjerte. Det eneste lyspunktet var de norske oversettelsene av ABBA-låtene, de var ganske morsomme. “Ung og vill, du er fin, diggin’ the dancing queen…”.

Film: Max Manus

Så Max Manus 2. juledag, og er enig i at dette må være tidenes norske film. Flinkt gjort. Har sett mye krigsfilmer, men det gjør ekstra inntrykk når handlingen er fra så kjente omgivelser.  Filmen fikk meg til å lure på hvor jeg ville vært på skalaen mellom Quisling og Max Manus hvis jeg levde under krigen. Ikke lett å si, men de fleste av oss hadde vel plassert seg i den nøytrale sonen midt i mellom, dessverre.