Jerome

Vi har fulgt i Hellstrøms fotspor og vært på Jerome (tidl. Chocolat) ved SAS-hotellet. På TV kunne vi se franske konditorer som kunne lage kaker, men ikke mat. Men med litt hjelp av Hellstrøm så det ut til å bli en vellykket opprydning. Stedet har blitt såpass populært at man bør bestille bord god tid i forveien.

Det tok 2o minutter før vi fikk bestille drikke, men når vi først fikk bestilt gikk det til gjengjeld i ekspressfart. Før vi visste ordet av det hadde vi fått en doven øl, pepsi, en lunken blomkålsuppe (TORO?) og en smaksnøytral laksetartar. Vi måtte be om at de skulle vente litt med å servere hovedretten slik at vi ikke skulle bli ferdige på en halvtime. Til hovedrett spiste Ann-Helen en middelmådig, litt tørr laks med en god sopprisotto (som faktisk smakte sopp) og ok gulrotpure. Sveinung fikk kyllingbryst (tørt) med persillepoteter (lite stekt) i en ganske god saus.

Desserten var definitivt høydepunktet. Vi kunne velge blant forskjellige dessertkaker i ymse smaker; sjokolade med pasjonsfrukt, sjokolade og bringebær, ostekake m.m. Kakene var fylt med deilig sjokolademousse, med friske innslag av bær og frukt.

Jerome selv serverte alle gjestene alene, selv om restauranten var full. Han var svært effektiv (nesten i overkant), men vi fikk vite at det vanligvis er to servitører på jobb. Det gjør at vi kan unnskylde at det tok lang tid å få bestille drikke og at jeg fortsatt ikke har fått den siste pepsien jeg bestilte.

Prisene er veldig hyggelige, tre-retters til 195,- finner man ikke mange andre steder i Oslo. Menyen var enkel; to forretter, to hovedretter  (fisk eller kjøtt) og fritt valg av kake. Enkelt og greit.

De har fått hjelp av Hellstrøm med interiøret, og det hjalp en god del. Det ser greit ut, men flisene på gulvet gir det litt gatekjøkkenpreg.

Man betaler i kassen, og Jerome spurte hvor mye han skulle slå inn… Det er ganske ufint, og ble litt ubehagelig.

Oppsummert: Ordinær mat til en billig penge. Når vi er ute for å spise, er det for å spise GOD mat, så vi drar neppe hit igjen. Terningkast: Prisen vipper det opp til en svak firer.

Bok: Pol Pot

Av Philip Short

I mitt studie av onde grusomme menn er nå turen kommet til Pol Pot. Historien om Røde Khmer og Pol Pot er en absurd historie. De skaper sin egen revolusjon som mangler sidestykke i historien, heldigvis. Det er utrolig å lese hvilke grusomme lidelser befolkningen i Kambodsja blir påført. De prøver å utrydde alt som har med personlig eiendom å gjøre, man skal ikke kalle noe sitt eget lenger. F.eks. ikke mitt hus, mine redskaper, min mor, mine venner og slike ting. Personlighet er den andre tingen som er viktig å utslette. Bønder er idealet. Det beste er om man vet minst mulig, og er bonde. Når Røde Khmer inntar hovedstaden Pnom Penh med 2,5 millioner innbyggere, er det første de gjør å evakuere hele byen og sende alle til landsbygda for å bli bønder. Man skal ikke bo i byer.

Det aller mest absurde er at Pol Pot og hans revolusjon blir et forbilde for radikale i Skandinavia, og de valfarter til Kambodsja for å se og lære.

Boken er veldig interessant og lærerik, og man får innblikk i vietnamkrigen og den kalde krigen fra en annen vinkel enn vi er vant til (amerikanske filmer). Anbefales.

Jaipur

Var en tur innom Jaipur ved Egertorget for å spise litt indisk for litt siden. Det var et trivelig sted med bra mat. Bestilte bare hovedrett, og ble utrolig mett. Dessuten var det lite av forretter og desserter som fristet. Men hovedrett var altså bra, vi snakker om en kylling-variant. 

En grei restaurant som jeg ville gitt terningkast 4 hvis jeg hadde drevet med terningkast, men det gjør jeg altså ikke.

Jeg beklager samtidig at dette ble et ganske kjedelig innlegg, men siden det uansett bare er jeg som leser dette så er det jo ikke så farlig.

Bok: Falskmyntner i Sachsenhausen

Av Moritz Nachstern og Ragnar Arntzen

Moritz var en norsk jøde som ble tatt til fange og sendt til konsentrasjonsleir i Tyskland, sammen med flere hundre andre norske jøder. Denne boken handler om livet hans fra han blir tatt til fange i Norge til han, som en av svært få, kom tilbake til Norge. Hva han opplever i leirene i Tyskland er grusomt, sykt og sjokkerende og det er vanskelig å forstå hvordan dette kunne skje. Meningen er at fangene bare skal overleve to, tre måneder før de dør eller blir så syke at de sendes i gasskammeret. Takket være en del tilfeldigheter blir Moritz plukket ut til å være med på tidenes største falskmyntneri; de skulle produsere britiske pund for å ødelegge økonomien i Storbritannia.

For uten å ha en ekstrem historie å fortelle, er han i tillegg en god forteller slik at boka er veldig godt skrevet. Det er rystende lesing fortalt på en spennende måte. Anbefales sterkt.

Jeg så filmen rett etter å ha lest boka, og det ødela nok filmopplevelsen. Jeg fikk mye mer ut av boka, men jeg tror egentlig filmen ikke er så verst hvis man greier å løsrive seg fra boka mens man ser den. Det greide ikke jeg.

Bok: Svart i Hitler-Tyskland

Av Hans J. Massaquoi

Boka handler om en svart gutt som vokser opp på 30-tallet i Tyskland, man kan vel si at det er å være på feil plass til feil tid. Han er født i Tyskland, har tysk mor og afrikansk far. Det var lenge mellom afrikanerne i Tyskland på den tiden, og han vakte følgelig en del oppmerksomhet. Etter at Hitler tok over roret i 1933 var det sjelden dette ble positiv oppmerksomhet.

Å se førkrigstiden fra perspektivet til en svart Hitler-fan er en veldig interessant vinkling. Jeg syns det er særlig interessant å se hvor fort utviklingen gikk fra Hitler får makten til man innfører Heil-Hitler-hilsner og systematisk fordømmer og forfølger jøder og ikke-ariere.

Som nevnt syns jeg skildringen av førkrigstiden er mest interessant, og til dels selve krigen. Det jeg ikke likte var at boka fortsetter et par hundre sider etter krigen er over. Det er ikke like interessant å lese om resten av livet hans, selv om det er en og annen hendelse man kan få noe ut av. Som at rasediskrimineringen i USA etter krigen var nesten like ille som i nazi-Tyskland.

Oppsummert: veldig interessant i starten, så har den en dalende kurve til den grenser mot helt uinteressant mot slutten.

Film: Mamma mia

Grunnet sykdom ble jeg og Ann-Helen sittende å se på Mamma mia på nyttårsaften. Jeg er jo generelt svært skeptisk til filmer der dialogen synges, men siden alle har skrytt denne opp i skyene lot jeg den få en sjanse. Resultatet er at jeg nå er enda mer skeptisk til dialogsynging. En svært kjedelig film som aldri engasjerte. Det eneste lyspunktet var de norske oversettelsene av ABBA-låtene, de var ganske morsomme. “Ung og vill, du er fin, diggin’ the dancing queen…”.

Film: Max Manus

Så Max Manus 2. juledag, og er enig i at dette må være tidenes norske film. Flinkt gjort. Har sett mye krigsfilmer, men det gjør ekstra inntrykk når handlingen er fra så kjente omgivelser.  Filmen fikk meg til å lure på hvor jeg ville vært på skalaen mellom Quisling og Max Manus hvis jeg levde under krigen. Ikke lett å si, men de fleste av oss hadde vel plassert seg i den nøytrale sonen midt i mellom, dessverre.

Bok: Mitt russiske testament

Av Anna Politkovskaja

Anna Politkovskaja rakk akkurat å skrive denne boka før hun ble drept. At hun ble drept beviser dessverre at det hun skriver om er sant.

Hun skriver om et Russland der ytringsfriheten bare gjelder de som er enige med Putin og alle aviser og medier er kontrollert av staten. Hun har inngående kjennskap til forholdene i Tsjetsjenia, det er ganske vanvittig å lese om. Hun skildrer borgeres kamp mot staten, pårørende etter gisseldramaet i det teateret der mange barn ble gasset i hjel, pårørende i gisseldramaet i Beslan der mange skolebarn ble drept, mødres kamp for å bedre de miserable forholdene deres gutter i militæret lever under, osv.

Boka gir et ganske nytt og skremmende bilde av Putin. En viktig bok.

Jul

Forruten den klassiske juleretten “kreolske reker” ble det i år servert vill-lam. Jeg har fundert litt på hvor vilt et lam egentlig kan bli, men det smakte ganske godt om jeg selv må si det.

I dag har vi satt ny gjesterekord med 19 gjester. På en gang.

Bok: En ganske alminnelig mann

Av Paul Rusesabagina

Boka handler om folkemordet i Rwanda i 1994. Mange har sikkert sett filmen “Hotel Rwanda”, og denne boken er altså skrevet av hovedpersonen i filmen. Den handler i korte trekk om hvordan han greier å redde drøyt 1200 mennesker fra å bli drept. I løpet av 100 dager ble det drept 800 000 mennesker. Det vil si gjennomsnittelig 8000 mennesker hver dag. Boken viser enda tydeligere grusomheten i folkemordet, og hvor barbariske metoder som ble brukt. Dette kunne man selvsagt ikke hatt med i filmen av den enkle grunn at den da ville fått aldersgrense 50 år.

Forfatteren forteller også om sin oppvekst og om kulturen i Rwanda slik at man lettere kan forstå årsaken til hvordan dette kunne skje. Han skriver også om hvordan resten av verden lot være å gripe inn, selv om man var fullt klar over hva som var i ferd med å skje. Kofi Annan kommer bl.a. litt dårlig ut i boka.

Boka er rystende og sjokkerende lesing. Samtidig er den veldig godt skrevet.  Bør leses.